Eg står saman med andre frammøtte framfor kommunehuset i Sogndal. Øvst på kommunetrappa står ein liten gut og svingar det palestinske flagget.

Ei støtte– og fredsmarkering for Gaza står på programmet.

Eg er journalist, så eg ruslar rundt, tek bilete av forsamlinga og snakkar med nokre av dei som har dukka opp. Det er ei fin stemning, men med eit underliggande alvor som ikkje slepp taket.

På dagens vêrmeldingar for Indre Sogn er det farevarslar for både det eine og det andre. Mykje nedbør er i vente og det har allereie byrja. Det regnar jamt og tett, og samtlege frammøtte har med anten regnjakke eller paraply.

Eg gjekk for førstnemnde, og eg er allereie passeleg blaut.

Slikt kan ein irritera seg over – men ikkje på ei fredsmarkering. Då kan ein ikkje irritera seg over slikt.

På scena svingar den vesle guten framleis det palestinske flagget. Han smiler, medan han ropar noko som aller mest minnar om slagord for fred.

«La barna leve!» ropar han.

«La Gaza leve!»

Det er noko med det å sjå barn be om at andre barn må få leva.

Det er noko med det, som treff ekstra hardt.

Burde det ikkje vera enkelt?

Kontrasten

Nokre av dei eg snakkar med denne dagen er sjølve oppvaksne med krig. Dei har flykta frå krig. Dei fortel korleis det sit i kroppen.

Samstundes spring barna rundt føtene deira. Dei ler og høyrer på palestinsk musikk.

«Fri Palestina!» ropar dei mellom slaga.

Eg vert stadig blautare der eg står. Samstundes betyr det stadig mindre.

Snart er eg dessutan ferdig med jobben eg skal gjera. Eg set meg inn i bilen og vender snuten heimover.

Det tek ikkje lang tid før både bilen og eg er varme att.

Til saman stod eg ute i regnet i mindre enn èin time. No skal eg heim, til eit hus, til ein heim, med både lys og varme.

Men først skal eg handle. På ein heilt vanleg matbutikk. Der er det varer i alle hyller, og eg tek med meg mykje av det heim. Meir enn eg kanskje eigentleg treng.

Men det går bra, for eg har pengar å betala med.

Eg ber varene ut i bilen og køyrer heim.

Så snart eg opnar døra til huset mitt og stig innanfor døra, kjenner eg varmen ta meg imot. Eg gler meg til å skifta til tørre klede. Også det har eg meir enn nok av.

Men før eg kjem så langt, vert eg møtt i døra av to sprudlande, små kroppar som spring meg i møte. Det lyser av augene deira, dei stuper mot meg og legg armane sine rundt halsen min.

Dei fortel meg om dagen sin. Dei viser meg noko dei har laga, noko dei har leika med.

I augene deira er det inga redsle. Dei kan endå ikkje ord som «krig» og «bomber», dei veit endå ikkje kor vond verda kan vera.

Når dei legg seg, treng dei ikkje vera redde for å døy i løpet av natta.

Ingen av dei ropar om å la barn få leva.

Det treng dei heller ikkje.